Arealene som former Norge

Hvordan vi bruker arealene våre, former Norge mer enn noe annet. De avgjør hvordan vi bygger lokalsamfunn, hvordan vi legger til rette for arbeidsplasser, og hvordan vi tar vare på naturen. Hver kvadratmeter jord bærer på et valg: Skal den brukes til boliger, til næring, til vei, eller bevares som den er for kommende generasjoner? Arealer er en begrenset ressurs. Vi må forvalte det vi deler, i fellesskap, slik at både vekst og vern kan ivaretas. Derfor handler planlegging om samarbeid. Kommuner, politikere, næringsliv, statlige myndigheter og innbyggere må finne løsninger sammen, for å utvikle samfunnet i en felles retning.

‍

‍

🔴 Planlegging i Norge er i dag preget av fragmenterte prosesser. Kommunene planlegger hver for seg, mens statlige og regionale myndigheter kommer inn som kontrollører. Mange av de viktigste møtepunktene skjer først gjennom formelle innsigelser. Da er det ofte for sent å justere kursen uten konflikt.

‍

🔴 For små kommuner blir dette ekstra krevende. De har begrenset kapasitet og kompetanse, men skal likevel levere på omfattende krav. Resultatet er tunge planprosesser, som er avhengig av ressurskrevende konsulentbruk. Politikerne som til slutt skal ta beslutningene, får mye dokumentasjon, men lite dialog som kan gi en bedre forståelse.

‍

🔴 Når aktørene møtes for sent, bygges mistillit. Utbyggere opplever uforutsigbarhet, kommuner får motstand fra innbyggere for sent i prosessen, og statsforvalteren må bruke tid på innsigelser i stedet for veiledning. Summen er prosesser som tar for lang tid, binder opp store ressurser og gir en følelse av kamp heller enn samarbeid.

Samtidig er de store utfordringene som naturkrisen, klimaendringer, behov for ny lokal næringsutvikling mer grenseløse. Folk bor, jobber og lever på tvers av kommunegrenser. Likevel gjøres arealplanleggingen i stor grad i lokale siloer. Uten en mer samarbeidsbasert prosess mister vi både muligheten til å verne naturen og til å legge til rette for utvikling i lokalsamfunnene.
‍

Kort sagt

Dagens modell gir for lite tidlig dialog, for lite helhet og for lite felles eierskap. Vi trenger en arealprosess der samarbeid, tillit og menneskemøter ikke er unntaket, men selve kjernen.

‍