Etter 27 år som kommuneplanlegger i Farsund, har Johan Martin Mathiassen pensjonert seg. Likevel er han fortsatt involvert i planprosesser mens kommunen får på plass en erstatter. Med årene har han sett hvordan arealplanlegging har endret seg, og han brenner fortsatt for å finne løsninger som balanserer utvikling og vern. Men for Johan har planlegging blitt vanskeligere – han mener at prosessene i dag er for preget av fastlåste prinsipper og for lite dialog.

“Fagfolkene kan være idealister, uten syn for helheten”

Johan ser en utfordring i at mange fagfolk er så opptatt av sitt spesifikke interessefelt at de ikke ser det store bildet. Kommunene har et ansvar for helhetlig utvikling, men det har blitt stadig vanskeligere å sikre dette når sektormyndigheter kommer med innsigelser som stykker opp planen.

‍

For hvem er det egentlig som skal se helheten? Kommunen, mener Johan, har ansvaret for å sy alt sammen. Men nettopp den oppgaven har blitt stadig vanskeligere. I dag opplever han at når sektormyndigheter kommer med innsigelser, så stykker de opp den helhetlige planen kommunen prøver å lage. Hver aktør fokuserer på sitt – noe som i og for seg er bra – men summen kan bli at den overordnede visjonen forsvinner.

“Dette at faginteressene har fått så stor plass, gjør at helheten som kommunen er opptatt av har blitt mindre synlig.”

Dette kan fort føre til en situasjon der kommunen sitter og pusler med et stort bilde, mens ulike sektorer stadig vekk tar bort brikker fordi de ikke passer med deres egne små bilder.

‍

‍

‍

Behov for tidlig dialog

Johan mener mye kunne vært annerledes hvis alle parter snakket mer sammen, og gjorde det tidlig. Altfor ofte møtes man først når konflikten allerede er et faktum: kommunen på den ene siden, Statsforvalteren og andre myndigheter på den andre, og kanskje utbyggerne i midten et sted. Han drømmer om at disse møtene kunne skjedd tidligere, før frontene er steile. Tenk om kommunen, fylkeskommunen og Statsforvalteren satte seg rundt samme bord helt fra start? Det vil gi mer forutsigbarhet og færre unødvendige konflikter senere.

“Vi trenger en kunnskapsbasert dialog hvor vi ser på muligheter, ikke bare begrensninger.”

For Johan handler det om å skape en arena hvor man utforsker mulighetsrommet gjennom en kunnskapsbasert dialog basert på egnethetsanalyser – en metode som identifiserer områder som er godt egnet, både for vern og utvikling.

“Konsekvensutredning løser ingenting - den er konfliktens papir.”

Konsekvensutredninger, slik de brukes i dag, har en tendens til å forsterke motsetninger, mener Johan. De identifiserer og vurderer konsekvensene av en plan, men gir sjelden et tydelig svar på hvor utvikling faktisk kan finne sted. Dette kan føre til en langvarig dragkamp mellom ulike interesser, i stedet for å legge grunnlaget for en enighet allerede i startfasen.

“I stedet for å skape debatt om hva som ikke er mulig, burde vi legge opp prosessen slik at vi får en felles forståelse av hva som faktisk er mulig”

Om han kunne bestemme ville han designet hele planprosessen mer dialogbasert. Det handler om å tørre å invitere til dialog tidlig, selv om man vet det er uenighet. For uenighet kan bearbeides, men da må man sitte ansikt til ansikt. Han mener at en mer dialogbasert tilnærming ville gjort planprosessene både mer effektive og mer forutsigbare. Ved å bringe alle relevante aktører sammen tidlig i prosessen, kunne de sammen kommet fram til løsninger som ivaretar både utvikling og vern, uten at dette blir en kamp mellom sektormyndigheter og kommuner.