.svg)
Torbjørn Klungland
En som vil ha utvikling på lokale premisser
.avif)
Torbjørn Klungland er ordfører i Flekkefjord og har et brennende engasjement for lokaldemokrati og utvikling. Når vi møter ham tar han oss imot på kontoret sitt, et rom preget av både orden og personlighet, der han sitter med teddybjørnen som han spøkefullt omtaler som sin «livslange rådgiver».
Han vil at kommunen skal være et sted hvor folk vil bo, jobbe og skape verdier. Men dagens arealprosesser føles ofte som en kamp.
“Vi har katastrofal mangel på unge mennesker, sier de. Men hvordan skal vi få det til hvis vi lager et arealsamfunn hvor vi ikke kan ta inn folk utenfra? Jeg ønsker å bygge et samfunn så bra at de unge 27-åringene ønsker å flytte hit. Jeg er en halvfeit, gammel mann, det handler ikke om meg”, ler han. Bak humoren lurer likevel en alvorlig undertone. Hvordan kan et lite samfunn lokke til seg unge mennesker når strenge regler og byråkrati legger lokk på utviklingen? Torbjørn mener at planprosessene er for rigide, og at Statsforvalteren ikke lytter nok til dem som faktisk bor og styrer lokalt.
“Hvis du har en kjempeidé som kan løse verdens problemer, vil Statsforvalter fortsatt si nei dersom fabrikken går to meter over på dyrka mark. Selv om du kan erstatte den.”
En kamp for lokal styring
Som ordfører og leder i Lister interkommunale råd, opplever Torbjørn at lokal styring ofte viker for statlige prinsipper som ikke tar hensyn til realitetene på bakken. Han mener at avgjørelser blir tatt langt unna de som lever og styrer lokalt, og faktisk berøres av dem.
“Det store utviklingsbildet forsvinner når man litt firkanta peker på prinsipper i arealvurderinga si.”
Han savner en mer fleksibel tilnærming og opplever at Statsforvalter i Agder er mindre løsningsorienterte enn i andre fylker. Han mener at man må kunne finne balansen mellom vern og utvikling, og at beslutningstakerne må våge å se på helheten i stedet for å henge seg opp i enkeltprinsipper.
For Torbjørn handler dette om mer enn paragrafer. Det handler om livet i en liten sørlandsby: om barna som skal vokse opp her, om næringsdrivende som vil satse, om familier som vurderer å flytte hjem igjen. Hver gang en god idé stoppes av det han opplever som firkantede prinsipper, frykter han at enda en mulighet glipper for kommunen hans.
“Jeg kan bli varm i nakken når jeg tenker på hvordan Statsforvalter snakker om oss lokalpolitikere, som om vi ikke har noen kompetanse. Vi er ikke idioter alle sammen. Reell medbestemmelsesmyndighet burde finnes i alle ledd
.avif)
Hva fungerer bra?
Midt i all frustrasjonen ser han positive sider ved systemet. Han er stolt av demokratiet og verdien av at alle kan komme med høringsinnspill. Han har også sett gode eksempler på at dialog og samarbeid kan gi bedre løsninger.
“Jeg er glad vi bor i et demokrati. At alle kan gi
høringsinnspill, er veldig bra.”
Noen ganger fungerer prosessene bedre enn forventet. Øynene hans lyser opp idet han forteller om en sak: Kommunen bestemte seg for å ta en pause midt i en betent planprosess. De satt ned en arbeidsgruppe og tok seg tid til å snakke sammen. Og resultatet? Alle involverte følte seg hørt, og planen som kom ut i andre enden ble bedre. “Det ga et bedre resultat”, forteller Torbjørn fornøyd.
Han skulle ønske slike grep ble tatt oftere. Altfor sjelden er det rom for den gode dialogen. Altfor ofte oppleves høringsrunder og folkemøter som formaliteter. Noe man bare må gjennom, snarere enn en arena for genuin meningsutveksling. Torbjørn ser at mange beslutninger tas uten at folk egentlig har fått snakket ordentlig sammen. Og når avgjørelsen først er fattet, kan frontene være steile og tilliten frynsete.
Fremtidens arealprosesser
Så, hvordan ser Torbjørn for seg veien videre? Jo, han har klare tanker om det også. For å få bedre planprosesser må det skapes flere arenaer der folk møtes ansikt til ansikt og snakker før konflikten er et faktum. Kommunene, fylket, Statsforvalteren - alle må tidligere inn i dialog, mener han.
“Vi burde ha mer dialog, ikke bare at kommunen sitter og lytter. Vi trenger flere møteflater hvor man har en reell meningsutvikling, på tvers av forvaltningsnivåer. Hadde vi hatt tid til å snakke sammen, hadde planutviklingen vært bedre.”
Til slutt tar Torbjørn en slurk av kaffekoppen som har stått urørt mens engasjementet hans tok overhånd. Han lener seg tilbake i stolen. Frustrasjonen i ansiktet hans er erstattet av et skimt av håp. For midt i all motstanden han føler, har han fortsatt troen på at endring er mulig. Dette skal det gå an å gjøre noe med. Han nekter å gi opp drømmen om at unge familier igjen skal strømme til Flekkefjord, at nye ideer skal vokse frem uten å bli stoppet av byråkrati.
“Verken du eller meg har monopol på vett. Vi må lytte til hverandre.”
.avif)
.avif)
.svg)